Translate

torsdag 21. august 2014

Me, myself and I...

Jeg har vært ganske flink til å logge ut og bruke tid på meditasjon og yoga innimellom pappesker og IKEA-turer, men jeg må innrømme at jeg likevel har kjent ganske kraftig på følelsen av å "ikke være en del av noe" den siste uka...

Når jeg innser at jeg MÅ ha et skap å henge klærne i - og at det like gjerne kan være et skap jeg setter sammen sjøl - er jo det en ærlig sak - ikke spennende og ikke fullstendig gratis - men helt greit. Jeg synes faktisk det er helt OK å sette sammen møbler som har vært flatpakket - og min erfaring er at alle delene pleier å være der - og de pleier å passe!

Men jeg føler meg alene. Alene når jeg kjører tilhengeren rundt og rundt på parkeringsplassen på IKEA for å slippe å komme i den situasjonen at jeg kanskje må rygge.
Alene når jeg skal lempe ting av og på...
Og når jeg åpner pakken for å sette det hele sammen møter jeg jammenmeg denne illustrasjonen:
Trist og alene personen til venstre der... men er det MEG???
Da bryter jeg sammen!
Nei!
Jeg gjør ikke det!
For jeg er flink til å snakke til meg selv...
Jeg sier: Kjære deg - dette er bare en forbigående fase. Du har slekt og venner som bryr seg om deg.. Hvis du vil ha hjelp til å holde endestykkene sammen mens du jobber med skrudrillen - ja - så er det jo bare å spørre noen, da!
Det er jo en stund siden jeg begynte,.. og sikkert enda en stund til jeg kan flytte inn på soverommet...
Men det skal sies at det koster litt.
Det koster litt å våkne i et kaos av halvferdige ideer og pappesker hver eneste dag - uten å ha kolleger å klage til, å drikke kaffe sammen med, le sammen med - eller som kan trekke lasset og holde veggene sammen rundt meg når det glipper...
Heldigvis veit jeg jo at dette er en overgangsfase.
Og jeg blir jo grundig kjent med meg selv.
Og med det faktum at selv jeg trenger noen.
Noen til å holde fast i det jeg driver og skrur sammen nå og da, for eksempel...
Så veit dere det!
Jaja...

4 kommentarer:

  1. Jeg kjenner den følelsen, og du har HELT rett; det er en forbigående fase. Før du vet ordet av det er dagene fylt til randen av gjøremål. Nyt tida mens du kan ta ting i eget tempo. :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Og mine tidligere kollegaer kommer og besøker meg en gang i blant, vet jeg.. og det er bra også ! :)

      Slett
  2. Mistet alle mine kolleger for femten år siden da jeg ble veldig syk, tilslutt kom ikke mine venner lenger heller og min egen familie uteble mer og mer. Man må lære å leve på nytt når man kommer i en ny livssituasjon, det klarer man og man lærer en masse om seg selv på veien. Jeg er fortsatt syk og vennene har ikke kommet tilbake, men nye mennesker har dukket opp og nye erfaringer jeg ikke ville ha vært foruten har kommet til. Blir jo litt annerledes situasjon for deg, men alt faller på plass etterhvert er jeg helt sikker på. Pam

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi ! Det var en sterk historie! Takk for at du delte den ! Jeg er heldig som er frisk og har familien min her... og ja; alt ordner seg jo til slutt ! :-D

      Slett