Translate

tirsdag 13. januar 2015

Hva om jeg blir minstepensjonist? - og hva skjer videre nå, da...

Skremsel og gru! Minstepensjonist! Det er det folk spør meg om når jeg dingler rundt her og ikke jobber 100 prosent hele tida lenger... Og ja -klart det er luksus å ha de mulighetene som jeg har i dag - å kunne velge å jobbe lite og finne ut hva som skal bli av meg de neste åra... Men SKREMT av ordet minstepensjonist - nei - det blir jeg ikke...

Jeg har alltid drømt om å komme til India - jeg har ønsket å gjøre yoga og meditasjon i hjertet av tradisjonens opphav. Nå har jeg gjort det! - og mere til! Det var inspirerende og flott - men jeg lærte nok en gang - at det meste kan nytes der du er - bare du er oppmerksom på alle dine virkelige muligheter.
Jeg trenger iallefall ikke jobbeogjobbe for så å MÅTTE reise til utlandet for å KRASJE av utmattelse av selve livet!
 "Fort of Agra"- besteget på elefantryggen...
Hele tida mens jeg tok denne reisen tenkte jeg på at det ikke kommer til å være en selvfølge for meg som pensjonist å kunne foreta slike store reiser - kanskje noen billigturer i Europa - og kanskje enkelte besøk til familien i Gambia... - men en slik reise som jeg gjorde i Kerala og i Dehli, Jaipur og Agra nå i jula kommer ikke til å bli noen jevnlig foreteelse for min del - og det er helt greit!
En drøm er oppfylt - og vil være et evig minne og en inspirasjon.
Men min livsførsel i framtida vil ikke kunne gi grunnlag for å gjøre slikt særlig flere ganger, tenker jeg... Og det rare er at det ikke er en skremmende tanke i det hele tatt!

Jeg er ganske sikker på at jeg vil være fornøyd med å være her i nærheten av mine. Venner og familie som kan møtes og gå en tur/lage et måltid sammen mens vi filosoferer sammen er jo noe det beste man kan oppleve - og det kan gjøres HER! En sykkeltur fra badestranda - og en biltur fra skiløypene - et steinkast fra byen - og en rusletur fra brygga...
Det meste kan nytes her og nå - helt enkelt...
Jeg håper også på mulighetene til å dyrke litt mer til eget forbruk. Spise enkelt og sunt - og meditere og gjøre yoga i mitt eget hus - har jeg jo allerede satt igang med. Med det nye lokalet som jeg setter i stand i "forretningslokalene" i førsteetasje ser jeg også flere muligheter for samvær med større grupper her i vår egen gård. Det å ha åpent hus og plass til mat og samvær i "butikklokalene" som nå tar form under meg vil kunne by på flere og mer sosiale anledninger for hele storfamilien - og kan også gi oss muligheter for å være kreative med små midler i det rommet vi skaper der! Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette vil være nok for meg i framtida også - så lenge barn og barnebarn fortsatt vil dele tid og plass med meg...
Her kan det bli plass til "storfamilen" og venners venner for kurs, kaffe og felleskap...
Jobb kan være så mangt - for første gang i mitt voksne liv har jeg trappet ned og valgt å jobbe mindre enn 100 prosent. Men jeg har jo ikke vært helt uten noe å gjøre, da - selv om jeg har hatt plenty av tid til yoga og kontemplasjon (og skriving)...
Jeg har vært så heldig å få noen faste, meget entusiastiske yoga-elever her i huset. I tillegg holder jeg yogakurs på en videregående skole i nærmiljøet en gang i uka... tilsammen små, små skritt til en liten inntektskilde. I tillegg skal jeg nå begynne på kurs i regi av Bufetat i kommunen (barnevernet) for muligens å kunne jobbe litt for dem også etterhvert. Og slik - sakte, men sikkert begynner en ny hverdag å ta form her i byen - og det føles riktig og bra!
Yoga i stua mi er et tilbud som er åpent for alle som måtte ønske det :)
At jeg i framtida tilpasser meg en mer rettferdig fordeling av ressursene i verden - og trapper ned mitt eget forbruk ytterligere (og forsøker å bli litt mer selvberget) virker fortsatt selvfølgelig for meg. Å leve enkelt og "nedpå" virker bare betryggende og godt på meg også i dag! Så lenge jeg og mine nærmeste er friske OG har det vi trenger for å kunne ha overskudd til også å bry oss om andre... Ja - da har jeg nok!
Det er luksus det!



5 kommentarer:

  1. Så fine ord, og sanne. Jeg blir minstepensjonist, etter nordmenns målestokk idag blir jeg nesten for fattig å regne. Jeg skal erkjenne at jeg blir trist iblant og frustrert, over hverdagen nå og over framtidsutsiktene mine. Min lengste reise var til Marokko i min ungdom, før helsen kollapset og jeg havnet i grøfta. Nå blir det ingen flere reiser, med mindre jeg vinner både penger og ny helse. Men, når jeg ser etter, så finnes det vakre blomster her i "grøfta" mi, og sola skinner på både kong Salomo og Jørgen hattemaker. Klem Pam

    SvarSlett
  2. Takk! Uansett hvor vi reiser - så må vi jo dessuten alltid være sammen med oss selv ! Fint å få perspektiv - men å trives med seg selv og de ressursene man faktisk har (her og nå på en helt vanlig tirsdag) er så uendelig mye mer verd! Veldig mye spennende som skjer inne i sitt eget hode når man sitter og mediterer, for eksempel... Og med øynene lukket kan du være hvor som helst! Lykke til til deg og!
    Masse hilsner og klem fra Siri :D

    SvarSlett
  3. Velkommen tilbake Rødstrømpa! Så spennende å følge deg og se hva du får til. Du får meg til å reflektere over valgene jeg sjøl tar i livet. Lykke til :)

    SvarSlett
  4. Du er en fantastisk inspirasjonskilde for meg, så takk for at du deler. Kanskje jeg tør å satse på drømmen min snart jeg også. :)

    SvarSlett
  5. Takk for ei fin lesestund:) Mange av dine tanker og gjeremål er like som mine,så fint å lesa at andre også tenkjer slik. Skal innom bloggen din fleire gonger, for dette var inspirasjon eg trengte nett idag ;) Tusen takk, klem frå Marta

    SvarSlett