Skremsel og gru! Minstepensjonist! Det er det folk spør meg om når jeg dingler rundt her og ikke jobber 100 prosent hele tida lenger... Og ja -klart det er luksus å ha de mulighetene som jeg har i dag - å kunne velge å jobbe lite og finne ut hva som skal bli av meg de neste åra... Men SKREMT av ordet minstepensjonist - nei - det blir jeg ikke...
Jeg har alltid drømt om å komme til India - jeg har ønsket å gjøre yoga og meditasjon i hjertet av tradisjonens opphav. Nå har jeg gjort det! - og mere til! Det var inspirerende og flott - men jeg lærte nok en gang - at det meste kan nytes der du er - bare du er oppmerksom på alle dine virkelige muligheter.
Jeg trenger iallefall ikke jobbeogjobbe for så å MÅTTE reise til utlandet for å KRASJE av utmattelse av selve livet!
 |
| "Fort of Agra"- besteget på elefantryggen... |
Hele tida mens jeg tok denne reisen tenkte jeg på at det ikke kommer til å være en selvfølge for meg som pensjonist å kunne foreta slike store reiser - kanskje noen billigturer i Europa - og kanskje enkelte besøk til familien i Gambia... - men en slik reise som jeg gjorde i Kerala og i Dehli, Jaipur og Agra nå i jula kommer ikke til å bli noen jevnlig foreteelse for min del - og det er helt greit!
En drøm er oppfylt - og vil være et evig minne og en inspirasjon.
Men min livsførsel i framtida vil ikke kunne gi grunnlag for å gjøre slikt særlig flere ganger, tenker jeg... Og det rare er at det ikke er en skremmende tanke i det hele tatt!
Jeg er ganske sikker på at jeg vil være fornøyd med å være her i nærheten av mine. Venner og familie som kan møtes og gå en tur/lage et måltid sammen mens vi filosoferer sammen er jo noe det beste man kan oppleve - og det kan gjøres HER! En sykkeltur fra badestranda - og en biltur fra skiløypene - et steinkast fra byen - og en rusletur fra brygga...
 |
| Det meste kan nytes her og nå - helt enkelt... |
Jeg håper også på mulighetene til å dyrke litt mer til eget forbruk. Spise enkelt og sunt - og meditere og gjøre yoga i mitt eget hus - har jeg jo allerede satt igang med. Med det nye lokalet som jeg setter i stand i "forretningslokalene" i førsteetasje ser jeg også flere muligheter for samvær med større grupper her i vår egen gård. Det å ha åpent hus og plass til mat og samvær i "butikklokalene" som nå tar form under meg vil kunne by på flere og mer sosiale anledninger for hele storfamilien - og kan også gi oss muligheter for å være kreative med små midler i det rommet vi skaper der! Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette vil være nok for meg i framtida også - så lenge barn og barnebarn fortsatt vil dele tid og plass med meg...
 |
| Her kan det bli plass til "storfamilen" og venners venner for kurs, kaffe og felleskap... |
Jobb kan være så mangt - for første gang i mitt voksne liv har jeg trappet ned og valgt å jobbe mindre enn 100 prosent. Men jeg har jo ikke vært helt uten noe å gjøre, da - selv om jeg har hatt plenty av tid til yoga og kontemplasjon (og skriving)...
Jeg har vært så heldig å få noen faste, meget entusiastiske yoga-elever her i huset. I tillegg holder jeg yogakurs på en videregående skole i nærmiljøet en gang i uka... tilsammen små, små skritt til en liten inntektskilde. I tillegg skal jeg nå begynne på kurs i regi av Bufetat i kommunen (barnevernet) for muligens å kunne jobbe litt for dem også etterhvert. Og slik - sakte, men sikkert begynner en ny hverdag å ta form her i byen - og det føles riktig og bra!
 |
| Yoga i stua mi er et tilbud som er åpent for alle som måtte ønske det :) |
At jeg i framtida tilpasser meg en mer rettferdig fordeling av ressursene i verden - og trapper ned mitt eget forbruk ytterligere (og forsøker å bli litt mer selvberget) virker fortsatt selvfølgelig for meg. Å leve enkelt og "nedpå" virker bare betryggende og godt på meg også i dag! Så lenge jeg og mine nærmeste er friske OG har det vi trenger for å kunne ha overskudd
til også å bry oss om andre... Ja - da har jeg nok!
Det er luksus det!
