Tilværelsens uutholdelige letthet...

Det er jo egentlig ikke rart at jeg tenker mye for tiden - det er jo så mye tid der til å tenke på - plutselig!

Viktig å tenke de rette tankene til rett tid - og så; gå videre...

Når jeg ser tilbake gikk det jo i et uendelig hardkjør helt fram til jeg flytta - og ikke har jeg hatt så mye tid til å sette meg ned etterpå heller. Men nå er høsten her - og plutselig griper ikke hverdagen like kraftig tak i meg som den alltid pleide før om åra...
Dermed blir det merkelig nok også mer tid til å bekymre seg over alt det jeg ikke rekker å gjøre - eller over verdenssituasjonen generelt - altså også ting jeg absolutt ikke kan gjøre noe med (som syltynn våpenhvile i Gaza, kamper i Irak og ebolautbrudd i Senegal)...

At jeg fortsatt sliter med sengeplass og vanntilførsel er et uvesentlig luksusproblem.

Selv om jeg sikkert er over gjennomsnittet flink til å legge ting vekk - og snakke oppløftende til meg selv- er det faktisk en større utfordring for meg å distansere meg fra verdens elendighet og min egen dårlige samvittighet med større pusterom og bedre tid. Mer enn noen gang føler jeg på det at jeg tilfeldigvis befinner meg på den nydeligste, grønne gren her i verden - og i tillegg har jeg ikke dette altoppslukende arbeidet som kaster seg over meg daglig og døyver tankene... På toppen av dette (at jeg reflekterer mye over hvordan det egentlig skal gå med planeten vår) så har jeg det personlig så godt og trygt at jeg innimellom kan bli redd for å få noe tungt i hodet - uten forvarsel...

Derfor må også jeg (med mine 35 års erfaring med meditasjon og kontemplasjon) støtt og stadig si til meg selv at det mer enn noen gang er viktig at jeg konsentrerer min energi  på alle dem jeg nå en gang er så heldig å ha her rundt meg - forsøke å være et godt forbilde, ta vare på meg selv - og at jeg bidrar med mitt lille "stillehjørne" for å hjelpe andre til å hjelpe seg selv også...
OG: Det jeg ikke kan få gjort noe med må jeg tillate meg selv å tenke på, forsøke å forstå - men så må jeg også gi slipp...!

Jeg - et lite sandkorn i stjernetida - den korte lille stunden i universet da stjernene lyser og det er liv...

Puste, akseptere - og gi slipp - hver gang og på nytt og på nytt...
Derfor er jeg så utrolig takknemlig for at jeg har kommet i gang med i alle fall litt yogaundervisning her i leiligheten min... Og til min store glede var det akkurat så fint å veilede i øvelser og lede meditasjon for andre her som jeg hadde håpet! Det føles faktisk veldig, veldig bra!
Så da er det håp!
Yes!

Me, myself and I...

Jeg har vært ganske flink til å logge ut og bruke tid på meditasjon og yoga innimellom pappesker og IKEA-turer, men jeg må innrømme at jeg likevel har kjent ganske kraftig på følelsen av å "ikke være en del av noe" den siste uka...

Når jeg innser at jeg MÅ ha et skap å henge klærne i - og at det like gjerne kan være et skap jeg setter sammen sjøl - er jo det en ærlig sak - ikke spennende og ikke fullstendig gratis - men helt greit. Jeg synes faktisk det er helt OK å sette sammen møbler som har vært flatpakket - og min erfaring er at alle delene pleier å være der - og de pleier å passe!

Men jeg føler meg alene. Alene når jeg kjører tilhengeren rundt og rundt på parkeringsplassen på IKEA for å slippe å komme i den situasjonen at jeg kanskje må rygge.
Alene når jeg skal lempe ting av og på...
Og når jeg åpner pakken for å sette det hele sammen møter jeg jammenmeg denne illustrasjonen:

Trist og alene personen til venstre der... men er det MEG???

Da bryter jeg sammen!
Nei!
Jeg gjør ikke det!
For jeg er flink til å snakke til meg selv...
Jeg sier: Kjære deg - dette er bare en forbigående fase. Du har slekt og venner som bryr seg om deg.. Hvis du vil ha hjelp til å holde endestykkene sammen mens du jobber med skrudrillen - ja - så er det jo bare å spørre noen, da!

Det er jo en stund siden jeg begynte,.. og sikkert enda en stund til jeg kan flytte inn på soverommet...

Men det skal sies at det koster litt.
Det koster litt å våkne i et kaos av halvferdige ideer og pappesker hver eneste dag - uten å ha kolleger å klage til, å drikke kaffe sammen med, le sammen med - eller som kan trekke lasset og holde veggene sammen rundt meg når det glipper...
Heldigvis veit jeg jo at dette er en overgangsfase.
Og jeg blir jo grundig kjent med meg selv.
Og med det faktum at selv jeg trenger noen.
Noen til å holde fast i det jeg driver og skrur sammen nå og da, for eksempel...
Så veit dere det!
Jaja...

Jeg har en plan...

De to første ukene jeg IKKE ER PÅ JOBB sammen med de som har vært mine fantastiske kolleger gjennom de siste 20 åra har jeg planer om å være skikkelig streng med meg selv... På en snill og oppbyggelig måte!

Mye er kommet på plass - og når dagene nå forhåpentligvis ikke lenger skal blir styrt av håndverkere og opp-pussing vil jeg bruke morgenstundene til å puste og ta meg ekstra tid til å kjenne etter hva kroppen trenger akkurat nå. Samtidig skal jeg tilrettelegge for yoga-undervisning her - og jeg skal planlegge framtida...

Jeg tenker at jeg skal legge vekk mobiltelefonen og verken bruke den som vekkerklokke eller sovemedisin. Jeg har planer om å lese oppbyggelige ting - og jeg har planer om å ikke drikke (så mye) kaffe eller spise ting som kan forstyrre en mental og kroppslig renselsesprosess akkurat nå (selv om jeg har stor tro på kroppens egne, naturlige rensemetoder, altså!).

Så har jeg tenkt å ta meg god tid når jeg våkner - siden jeg for første gang på sånn cirka 45 år ikke må stå opp til en bestemt tid. Og den tida skal jeg bruke til å være takknemlig, tenke over hva jeg har drømt, og virkelig kjenne etter hvordan jeg har det... kjenne hvor rolig pusten er når jeg våkner - og sette meg noen gode mål for dagen.

Så skal jeg aller først gjøre "sol-hilsenen" i yoga-rommet mitt. Jeg skal hilsen den nye høsten, det nye livet, den nye dagen med en god og lang yoga-økt og meditere (minst 15 minutter).

Målet er også å drikke masse grønn te og spise mat som fersk, frisk og hjemmelaget. Jeg er jo også så heldig at jeg kan hente masse økologiske grønnsaker på andelsgården vår!

Jeg vil så langt som mulig forsøke å ha et viktig hovedtema for dagen som jeg skriver ned for meg selv: Gjøre noe for andre. Jobbe med manus eller planlegge nye yoga-rutiner. Gå i naturen, svømme, puste eller filosofere. Planlegge noe praktisk, skrive, lese - eller gå igang med prosessene for å lage et skikkelig "allbruksrom" i "kafeen". Jeg vil forsøke å ikke la alt flyte i hverandre, men være deler i en større helhet - slik at jeg ser framgangen... Med en klar målsetting hver dag tror jeg det er lettere å se resultatene også..

Jeg skal ikke forurense dagen med unødvendig nettbruk, TV, nettaviser eller annet som kan ta fokus vekk fra det som er viktig for meg.

Hvis du synes dette virker selvopptatt og innadvendt vil jeg legge til at det tar ikke lenger tid å gjøre noen slike grep enn de fleste bruker foran TV eller på nett hver dag. Ved å sette av mye tid til refleksjon og planlegging av min egen tid tror jeg at jeg også kan bli et bedre menneske - og gjøre mer nytte for andre - i neste omgang. Jeg vet at jeg er i en heldig situasjon fordi jeg ikke MÅ opp til et visst klokkeslett hver dag i tida framover - men på den annen side; Det er jo nå jeg må bruke mye tid og ressurser på å bygge opp det jeg skal leve av resten av livet...
Så da føles det riktig å starte med å ta ekstra godt vare på meg selv.
Gi meg selv enda en ny begynnelse.
Her og nå!

Ut med parafin og en evig takk til "shabby chic"-trenden!

I dag har jeg faktisk gått løs på det aller siste rommet som jeg fram til nå ikke hadde gjort noen ting med; nemlig entreen... I tillegg har jeg innledet et nytt og bedre forhold til den gamle "rundbrenneren"!

Hvorfor er veggen stripete, tenker du kanskje..?
Det er fordi jeg ikke gadd å tukle mere med det!

Jeg veit at jeg er et slomsehue - og at søstra mi sikkert aldri ville gått løs på lakkert treverk med vanlig maling etter kun en kjapp vask med salmiakk...

Men jeg er nå tross alt en utålmodig sjel - og resultatet er en slags ekstremt shabby-chic-look med langsgående striper og en lett lasert patina med "krakelerings-struktur" på veggene... Dersom jeg hadde forsøkt å få til denne looken hadde det sikkert vært en kjempejobb (haha)... Men nå kom den helt av seg selv - Og jeg kan leve med det! Jeg takker for at trenden ble funnet opp for en tid siden - og jeg omfavner den i all min latskap! :D

Klippe-klippe, sa kjerringa.. Ja - jeg klippet metallrør med hagesaks;
snapp-snapp - og vekk med parafintanken!

Det var litt skummelt å gå til verks med en diger hagesaks ( i mangel av annen avbiter) og klippe over kobber-rørene til den gamle parafin-tanken. Men når pappan min har sagt at det er trygt og greit - da tør jeg gå løs med verktøy og kraft - og det virker som det gikk bra! :D
Så klart jeg ikke skal fyre med parafin! Her skal både "rundbrenner" og "enhjørnings-ovn" fyres med VED - slik det ble gjort før i tida... (okei..De brukte koks..men JEG holder meg til ved, da..) Og om en uke kommer en spesialist for å gjøre dem trygge og brenneklare!

 Jeg vet ikke hvorfor slike ovner kalles rundbrennere - eller omvendt -
men spekulerer på om det kan være fordi den stråler like mye varme ut til alle kanter - og mot alle som måtte stå rundt ?!

Hjørne-ovnen med enhjørninger i stua er også et nydelig eksemplar!

Gulvet på gangen derimot ble gjort etter alle kunstens regler - og blir et nå lyst, blankt og innbydende velkommen til både meg selv og mine gjester. Jeg rakk to strøk - og så skal det få stå og tørke mens jeg tar meg en velfortjent sykkeltur i gamle kolleger og gode venners lag! :)

Et gulv som har vært godt brukt og slitt - og som nå fortjener sitt nye, lyse ansikt utad!

Midt imellom på godt og vondt...

Lenge har jeg vært på vent. Det slo meg at akkurat nå er jeg midt i mellom!
Midt i mellom to steder å bo. Midt i mellom to jobber. Midt i livet (det vet man jo aldri, da...). Og dermed får ordet middelalderen enda et nytt innhold - det må jo være selve essensen av livet mitt for tida!?

Og en sofakrok midt i mellom to vinduer...

Akkurat nå sitter jeg for første gang i min egen stue her i Tønsberg og skriver! Det føles bra! Men det betyr ikke at jeg kan bo i leiligheten riktig ennå... Det mangler fortsatt varmt vann, lys på do, dører til badet - og et par andre ting som føles litt essensielt (komfyr og kjøleskap for eksempel... men det kommer på torsdag! :)

Noe er kommet på plass - men en del ting står fortsatt på vent...

Dermed er det fortsatt god tid til refleksjon over denne middeltilstanden... I dag har jeg i tillegg strippet veggene i mine foreldres kjøkken for at flisleggeren skal legge overskuddsflisene fra badet mitt over kjøkkenbenken deres - og dermed er "ferieleiligheten min" blitt litt ubeboelig også...!

Ikke noen dør på do ennå... og ikke varme eller lys...

Det følger selvsagt en del stress med en sånn situasjon... For eksempel frustrasjonen over hvor man skal spise - og spesielt kanskje hvor man skal lage maten sin...
Hvor man vasker seg og hvor man sover...

Dessuten; jeg aner ikke hva jeg EGENTLIG skal jobbe med når høsten faller på...
Hvordan vil det virkelig oppleves å være tilbake i barndomshjemmet når vinteren kommer?
Hva skal jeg ta meg til?
Har jeg nettverk nok?
...og generelt ; hva skal det bli av hele drømmeprosjektet vårt i forretningslokalene, tro???

Ikke så lurt å legge seg til å sove her ennå...

Men det er i virkelig ikke mye jeg i grunnen stresser med disse spørsmålene - for : Etterhvert som jeg på mitt enkle vis gjør i stand leiligheten kjenner jeg mer og mer at dette er et sted jeg vil være!
For eksempel: Når det ringer på dørklokka (og datteren min har "gjemt" seg bak hjørnet og barnebarnet mitt står utenfor når jeg åpner og sier "HEI" med et digert smil (hun er bare 1 1/2)!  :D
Når jeg tar inn over meg at jeg for første gang på ca 45 år har en åpen og fri høst foran meg full av MULIGHETER og med veldig få begrensninger...

Ja, da tenker jeg det at det å være midt i mellom er en utrolig luksus.
Midt i mellom noe jeg velger selv.
Med ro og råd til å ta de riktige valgene.
Til å være her for de som eventuelt trenger meg.
Og med ro og rom til å tenke nyttige tanker.

Å være midt i mellom i min situasjon er som å ha mange, mange dører å velge mellom - og jeg vet at uansett hva jeg velger - så er det bare opp til meg selv å gjøre det beste ut av det.

Og akkurat nå
har jeg et hav av tid
til å PUSTE!