Midt imellom på godt og vondt...

Lenge har jeg vært på vent. Det slo meg at akkurat nå er jeg midt i mellom!
Midt i mellom to steder å bo. Midt i mellom to jobber. Midt i livet (det vet man jo aldri, da...). Og dermed får ordet middelalderen enda et nytt innhold - det må jo være selve essensen av livet mitt for tida!?

Og en sofakrok midt i mellom to vinduer...

Akkurat nå sitter jeg for første gang i min egen stue her i Tønsberg og skriver! Det føles bra! Men det betyr ikke at jeg kan bo i leiligheten riktig ennå... Det mangler fortsatt varmt vann, lys på do, dører til badet - og et par andre ting som føles litt essensielt (komfyr og kjøleskap for eksempel... men det kommer på torsdag! :)

Noe er kommet på plass - men en del ting står fortsatt på vent...

Dermed er det fortsatt god tid til refleksjon over denne middeltilstanden... I dag har jeg i tillegg strippet veggene i mine foreldres kjøkken for at flisleggeren skal legge overskuddsflisene fra badet mitt over kjøkkenbenken deres - og dermed er "ferieleiligheten min" blitt litt ubeboelig også...!

Ikke noen dør på do ennå... og ikke varme eller lys...

Det følger selvsagt en del stress med en sånn situasjon... For eksempel frustrasjonen over hvor man skal spise - og spesielt kanskje hvor man skal lage maten sin...
Hvor man vasker seg og hvor man sover...

Dessuten; jeg aner ikke hva jeg EGENTLIG skal jobbe med når høsten faller på...
Hvordan vil det virkelig oppleves å være tilbake i barndomshjemmet når vinteren kommer?
Hva skal jeg ta meg til?
Har jeg nettverk nok?
...og generelt ; hva skal det bli av hele drømmeprosjektet vårt i forretningslokalene, tro???

Ikke så lurt å legge seg til å sove her ennå...

Men det er i virkelig ikke mye jeg i grunnen stresser med disse spørsmålene - for : Etterhvert som jeg på mitt enkle vis gjør i stand leiligheten kjenner jeg mer og mer at dette er et sted jeg vil være!
For eksempel: Når det ringer på dørklokka (og datteren min har "gjemt" seg bak hjørnet og barnebarnet mitt står utenfor når jeg åpner og sier "HEI" med et digert smil (hun er bare 1 1/2)!  :D
Når jeg tar inn over meg at jeg for første gang på ca 45 år har en åpen og fri høst foran meg full av MULIGHETER og med veldig få begrensninger...

Ja, da tenker jeg det at det å være midt i mellom er en utrolig luksus.
Midt i mellom noe jeg velger selv.
Med ro og råd til å ta de riktige valgene.
Til å være her for de som eventuelt trenger meg.
Og med ro og rom til å tenke nyttige tanker.

Å være midt i mellom i min situasjon er som å ha mange, mange dører å velge mellom - og jeg vet at uansett hva jeg velger - så er det bare opp til meg selv å gjøre det beste ut av det.

Og akkurat nå
har jeg et hav av tid
til å PUSTE!