Translate

fredag 24. mai 2013

Om hagearbeid...

Eller: Arbeidslyst kom treng deg på - her skal du motstand finne...

Hva skjer`a?...ikke stort...!

Alle ordentlige voksne er så flinke til å ordne det fint rundt seg, synes jeg... Så jeg er nok ikke ordentlig voksen, jeg, da...

Jeg kan da brette opp armene og jobbe jeg og! Jeg kan legge gulv og snekre og pusse og male og til og med legge komplisert tapet heeelt alene... Men når det gjelder hagearbeid er jeg ganske skuffende...

Noen trodde at jeg var så flink fordi jeg klarte å dyrke noen små tomatbusker og hyppe noen erteblomster her et annet år - men saken er at det var bare PÅ TROSS AV alle mine manglende grønne fingre - ikke fordi det faller meg lett! Det faller meg nemlig tungt!

Det er kanskje fordi jeg heller sitter med en god bok - et titalls prøver som skal rettes (som jo heller ofte gir rød-fingre ;) eller fordi jeg heller løper en tur, stikker til en venn - eller spetter ut i skogen og setter meg på en stubbe istedet...

Ikke vet jeg  - men det å stulle og stelle i hagen har liksom aldri blitt min greie... Og nettopp derfor har jeg en plan! Et stort og buskete mål:
I ÅR SKAL DET SKJE!
I ÅR skal alt bli så mye bedre! I år skal jeg klippe plentustene! I år skal jeg rykke opp ugress og beskjære busker! I år skal jeg plante stauder i et ordentlig bed! Og i år skal jeg kjøpe ordentlige utemøbler!
Jeg skal forsøke å være en ordentlig voksen!
En som holder det i orden rundt seg og slipper luske duknakket inn forbi naboene mens jeg mumler "unnskyld, unnskyld, unnskyld" pga det svære ugresset som henger over skillegjerdet - eller høstløvet fra i fjor som flakser over fra min side og lager ugreie for dem... I år skal ALT bli så meget bedre...

Trur eg... ;)

onsdag 22. mai 2013

Et liv ikke helt uten ubehag...

Noen ubehagelige spørsmål og følelser krever faktisk at vi gjør noe med dem... ikke bare skyver dem under teppet og lar dem ligge der til vi er «comfortably numb» både i hjerte og hjerne...
Helt ufrivillig lokker vi folk til oss med vår velstand og vår overflod... og vi vil ihvertfall ikke se dem!
En sak som gir meg ubehag er tiggere. Jeg innrømmer at jeg gir tiggere penger en gang i blant – men det gir meg ubehag bare å se folk sitte der – sammenkrøpet – eller bedende... Og det er like ubehagelig enten jeg gir dem noen slanter – eller ikke...

Ja, det er ubehagelig for meg! Men jeg klarer meg... For jeg behøver ikke å sitte på en kald bro hele dagen for å få noen slanter i koppen – eller legge meg til å sove ute under en presenning... Jeg trenger heller ikke rote i søpla etter tomflasker – eller spørre folk om noen småpenger... Og enten de er norske rusavhengige eller de er lykkesøkere fra andre land: De fortjener vel hvert eneste øre! Ikke en vill hest kunne få meg til å utsette meg selv for denne fornedrelsen for å «lure» penger ut av velfødde nordmenn!!!

Jeg selv har det utrolig behagelig – og jeg bidrar der jeg kan. Hvorfor blir jeg likevel så plaget av tanken på disse menneskene? Jeg snakker for eksempel om de menneskene som kommer til Oslo og som ikke blir tilbudt hverken en seng eller en do – og som likevel blir hetset for å ligge ute – og for gjøre fra seg i parkene... Og som nå skal vekkes og jages dersom de sover ute - slik at de ikke en gang skal få nattesøvnen sin... Akkurat det må vel rett og slett være tortur?!

Jeg tror det aller største ubehaget kommer av at jeg (i motsetning til en del andre?) har innsett at dette er folk, personligheter, homo sapiens, tenkende, følende og lidende mennesker som meg selv...

Jeg tror at jeg deler denne følelsen med alle som en eller annen gang har kommet tett på fremmede mennesker som enten er fra et fattig land, bor dårlig, ikke har råd til mat – eller har snakket med noen som en eller annen gang har vært nødt til å fortelle barna sine at de faktisk må legge seg sultne i dag og – fordi det BARE IKKE ER NOE MAT I HUSET! Vi kan kanskje holde ut tanken på å legge oss sultne selv en gang i blant – men det å skulle se på sitt eget lidende barn og vite at vi ikke en gang klarer å mette de vi er aller mest glad i er HJERTESKJÆRENDE! Og det er ikke særlig mye bedre å skulle leve med at man ikke kan tilby barna sine en seng, legebehandling - eller en trygg oppvekst eller utdannelse.

Alle som har møtt mennesker i en slik situasjon – et eller annet sted i ett eller annet land blir alltid slått av nettopp dette: Dette er jo mennesker! Det er folk som deg og meg – som opplever dette!

Bare vanlige mennesker - som ikke har vært så heldige å bli født under en like heldig stjerne som meg – men som derimot har havnet i en situasjon, i et liv, i en familie der det ikke var en eneste sjans – en eneste utvei annet enn kanskje EN lokkende bakdør: Det å satse alt og forsøke noe helt nytt – noe grensesprengende og sikkert skremmende: Å reise for sine siste innsparte midler til et land der det kanskje kan være håp om å tjene noen hardt tiltrengte grunker...

Hvis du ble rammet av sult, arbeidsledighet og nød – hvem ville du helst vært: Den som stille ble sittende å se på at familien skrumpet inn foran øynene dine – eller den som satset alt, kanskje satte deg på en buss og reiste til et land for å se om det kunne være en bitteliten mulighet for å tenne et håp i noens øyne...?
Jeg vet ikke selv hva jeg ville ha gjort - men jeg håper at jeg hadde brukt min siste rest av initiativ til å gjøre noe aktivt...

søndag 19. mai 2013

Når overarmene overtar fokus...

Bildet er beskåret og mine overarmer er allerede på et tidlig tidspunkt "kuttet" vekk - av meg selv... før jeg fant ut at jeg skulle skrive om dem... Jeg har altså allerede forsøkt å redigere dem ut av livet mitt... og hvorfor følte jeg behov for det???
Dette er et innlegg på en blogg jeg håper skal inneholde oppbyggelig, feministisk, humørfylt skråblikk på det å være menneske - fra et meeeget gjennomsnittlig ekspemplar av arten...

Generelt mener jeg at det å være menneske i seg selv er et utfordrende stykke arbeid. Hver dag er vi ett hjerteslag nærmere døden! Men det gjelder å kunne leve (ikke dø langsomt og deprimert) med dette "memento mori" i bakhodet!
For meg handler livet først og fremst å kunne holde ut med meg selv på best mulig måte - slik at jeg skal bli mer utholdelig for mine nærmeste - og for verden!

På mange måter regner jeg meg selv i overkant reflektert, trygg og realitetsorientert.
Derfor kan jeg bli både oppgitt og betenkt over meg selv og mine egne reaksjoner på slike konkrete bevis på nettopp dette at klokken tikker, huden løsner og at tiden renner ut!

17 mai tilbrakte jeg flere deilige timer i vårsola sammen med mine flotte barn og enda flottere barnebarn - og selvsagt ble det tatt bilder (våre liv er grundig dokumentert - lurer på hva ettertiden vil gjøre med all denne informasjonen!?). Og når jeg sitter på toget hjem og ser på de koselige bildene er det EN TING som tar all min oppmerksomhet: At overarmene mine ser ut som en sumobryters!
Hjelp! Mamma og lubne tanter og alle tanters tanter og bestemødre skal ha slike armer...Men JEG???!

Og hvorfor er dette en erkjennelse som er så tung å svelge?
Hvem har sagt at dette er så inn i hampen skammelig, grotesk og grusomt som jeg føler at det er der jeg sitter og gremmer meg på toget???
Vi bortskjemte og mette i vår del av verden lider alle (hver dag!) under denne trange normen for hvordan vi skal se ut i dette århundret. Det finnes til og med ganske trange normer for hvordan en middelaldrende kvinne som forsørger seg selv, har både hus og barnebarn og ikke plager noen (iallefall ikke veldig mange) bør se ut! Det er rett og slett ikke lenger tillatt å være fornøyd med å se ut som en mormor! Men hvorfor er det så sørgelig å se at huden løsner - og hvorfor er det er så vanskelig å skulle forsone seg med? Jo; fordi noen har fortalt oss det!

Det er absolutt ikke fordi disse armene ikke fungerer! For det gjør de!!!

Og det er igrunnen det jeg ønsker å formidle til meg selv - og alle andre som skulle ha et lignende "problem" i dag: Disse armene fungerer utmerket! De fungerer til å lage meg en fantastisk kaffekopp! De fungerer til å skrive det jeg vil! De fungerer til å ta meg opp på den høyeste fjelltopp - for den er så bratt at jeg må dra meg opp etter armene, faktisk! De fungerer til å padle med, de fungerer til å ro! De fungerer til å legge gulv - og til å bære stein! De lager mat og grer mitt (fortsatt) tykke hår -  og innimellom fungerer de til og med til å vaske hus og vinduer og til å rydde! MEN: Aller viktigst av alt : De fungerer til å holde rundt og klemme de jeg er aller mest glad i  - og jeg klarer å løfte og bære å holde mitt kjære barnebarn med dem! Så det så ! Hengearmer eller ikke: De er mine - og jeg er glad i dem!