Et liv ikke helt uten ubehag...

Noen ubehagelige spørsmål og følelser krever faktisk at vi gjør noe med dem... ikke bare skyver dem under teppet og lar dem ligge der til vi er «comfortably numb» både i hjerte og hjerne...

Helt ufrivillig lokker vi folk til oss med vår velstand og vår overflod... og vi vil ihvertfall ikke se dem!

En sak som gir meg ubehag er tiggere. Jeg innrømmer at jeg gir tiggere penger en gang i blant – men det gir meg ubehag bare å se folk sitte der – sammenkrøpet – eller bedende... Og det er like ubehagelig enten jeg gir dem noen slanter – eller ikke...

Ja, det er ubehagelig for meg! Men jeg klarer meg... For jeg behøver ikke å sitte på en kald bro hele dagen for å få noen slanter i koppen – eller legge meg til å sove ute under en presenning... Jeg trenger heller ikke rote i søpla etter tomflasker – eller spørre folk om noen småpenger... Og enten de er norske rusavhengige eller de er lykkesøkere fra andre land: De fortjener vel hvert eneste øre! Ikke en vill hest kunne få meg til å utsette meg selv for denne fornedrelsen for å «lure» penger ut av velfødde nordmenn!!!

Jeg selv har det utrolig behagelig – og jeg bidrar der jeg kan. Hvorfor blir jeg likevel så plaget av tanken på disse menneskene? Jeg snakker for eksempel om de menneskene som kommer til Oslo og som ikke blir tilbudt hverken en seng eller en do – og som likevel blir hetset for å ligge ute – og for gjøre fra seg i parkene... Og som nå skal vekkes og jages dersom de sover ute - slik at de ikke en gang skal få nattesøvnen sin... Akkurat det må vel rett og slett være tortur?!

Jeg tror det aller største ubehaget kommer av at jeg (i motsetning til en del andre?) har innsett at dette er folk, personligheter, homo sapiens, tenkende, følende og lidende mennesker som meg selv...

Jeg tror at jeg deler denne følelsen med alle som en eller annen gang har kommet tett på fremmede mennesker som enten er fra et fattig land, bor dårlig, ikke har råd til mat – eller har snakket med noen som en eller annen gang har vært nødt til å fortelle barna sine at de faktisk må legge seg sultne i dag og – fordi det BARE IKKE ER NOE MAT I HUSET! Vi kan kanskje holde ut tanken på å legge oss sultne selv en gang i blant – men det å skulle se på sitt eget lidende barn og vite at vi ikke en gang klarer å mette de vi er aller mest glad i er HJERTESKJÆRENDE! Og det er ikke særlig mye bedre å skulle leve med at man ikke kan tilby barna sine en seng, legebehandling - eller en trygg oppvekst eller utdannelse.

Alle som har møtt mennesker i en slik situasjon – et eller annet sted i ett eller annet land blir alltid slått av nettopp dette: Dette er jo mennesker! Det er folk som deg og meg – som opplever dette!

Bare vanlige mennesker - som ikke har vært så heldige å bli født under en like heldig stjerne som meg – men som derimot har havnet i en situasjon, i et liv, i en familie der det ikke var en eneste sjans – en eneste utvei annet enn kanskje EN lokkende bakdør: Det å satse alt og forsøke noe helt nytt – noe grensesprengende og sikkert skremmende: Å reise for sine siste innsparte midler til et land der det kanskje kan være håp om å tjene noen hardt tiltrengte grunker...

Hvis du ble rammet av sult, arbeidsledighet og nød – hvem ville du helst vært: Den som stille ble sittende å se på at familien skrumpet inn foran øynene dine – eller den som satset alt, kanskje satte deg på en buss og reiste til et land for å se om det kunne være en bitteliten mulighet for å tenne et håp i noens øyne...?

Jeg vet ikke selv hva jeg ville ha gjort - men jeg håper at jeg hadde brukt min siste rest av initiativ til å gjøre noe aktivt...