Når overarmene overtar fokus...

Bildet er beskåret og mine overarmer er allerede på et tidlig tidspunkt "kuttet" vekk - av meg selv... før jeg fant ut at jeg skulle skrive om dem... Jeg har altså allerede forsøkt å redigere dem ut av livet mitt... og hvorfor følte jeg behov for det???

Dette er et innlegg på en blogg jeg håper skal inneholde oppbyggelig, feministisk, humørfylt skråblikk på det å være menneske - fra et meeeget gjennomsnittlig ekspemplar av arten...

Generelt mener jeg at det å være menneske i seg selv er et utfordrende stykke arbeid. Hver dag er vi ett hjerteslag nærmere døden! Men det gjelder å kunne leve (ikke dø langsomt og deprimert) med dette "memento mori" i bakhodet!
For meg handler livet først og fremst å kunne holde ut med meg selv på best mulig måte - slik at jeg skal bli mer utholdelig for mine nærmeste - og for verden!

På mange måter regner jeg meg selv i overkant reflektert, trygg og realitetsorientert.
Derfor kan jeg bli både oppgitt og betenkt over meg selv og mine egne reaksjoner på slike konkrete bevis på nettopp dette at klokken tikker, huden løsner og at tiden renner ut!

17 mai tilbrakte jeg flere deilige timer i vårsola sammen med mine flotte barn og enda flottere barnebarn - og selvsagt ble det tatt bilder (våre liv er grundig dokumentert - lurer på hva ettertiden vil gjøre med all denne informasjonen!?). Og når jeg sitter på toget hjem og ser på de koselige bildene er det EN TING som tar all min oppmerksomhet: At overarmene mine ser ut som en sumobryters!
Hjelp! Mamma og lubne tanter og alle tanters tanter og bestemødre skal ha slike armer...Men JEG???!

Og hvorfor er dette en erkjennelse som er så tung å svelge?
Hvem har sagt at dette er så inn i hampen skammelig, grotesk og grusomt som jeg føler at det er der jeg sitter og gremmer meg på toget???
Vi bortskjemte og mette i vår del av verden lider alle (hver dag!) under denne trange normen for hvordan vi skal se ut i dette århundret. Det finnes til og med ganske trange normer for hvordan en middelaldrende kvinne som forsørger seg selv, har både hus og barnebarn og ikke plager noen (iallefall ikke veldig mange) bør se ut! Det er rett og slett ikke lenger tillatt å være fornøyd med å se ut som en mormor! Men hvorfor er det så sørgelig å se at huden løsner - og hvorfor er det er så vanskelig å skulle forsone seg med? Jo; fordi noen har fortalt oss det!

Det er absolutt ikke fordi disse armene ikke fungerer! For det gjør de!!!

Og det er igrunnen det jeg ønsker å formidle til meg selv - og alle andre som skulle ha et lignende "problem" i dag: Disse armene fungerer utmerket! De fungerer til å lage meg en fantastisk kaffekopp! De fungerer til å skrive det jeg vil! De fungerer til å ta meg opp på den høyeste fjelltopp - for den er så bratt at jeg må dra meg opp etter armene, faktisk! De fungerer til å padle med, de fungerer til å ro! De fungerer til å legge gulv - og til å bære stein! De lager mat og grer mitt (fortsatt) tykke hår -  og innimellom fungerer de til og med til å vaske hus og vinduer og til å rydde! MEN: Aller viktigst av alt : De fungerer til å holde rundt og klemme de jeg er aller mest glad i  - og jeg klarer å løfte og bære å holde mitt kjære barnebarn med dem! Så det så ! Hengearmer eller ikke: De er mine - og jeg er glad i dem!