Fra vankelmodig morgenstund til endelig å være i gang...

Jeg er altså alene (nesten) i et stort hus denne uka - og vet egentlig ikke helt hvor mye jeg har energi og evner til å gå igang med å pusse opp det som skal bli leiligheten min fra sommeren av... Ikke har jeg følt meg frisk heller så da jeg våknet i dag følte jeg meg ganske så vankelmodig - og spørsmålene var forsatt alt for mange og for store til at jeg hadde noen som helst mestringsfølelse her jeg satt i morgentimene i dag...

En litt treg start i dag - men jeg liker utsikten fra kjøkkenvinduet!

Det som er bra er at jeg faktisk sov godt i natt!... Og etter noen timer vurdering og vakling fram og tilbake bestemte jeg meg for å ta tak i "en av de løse endende" og konkluderte slik:
1. Jeg skal tørre å satse på at jeg skal slipe alle gulvene (senere - men før jeg flytter inn i juni)
2. Da er det lurt å male det meste som skal males nå på forhånd slik at det blir skikkelig tørt - og slik at det ikke drypper på det ferdige gulvet senere heller..
3. Det meste skal bli lyst og enkelt - ikke mange krumspring med i fargene på selve veggene - med mye ton i ton i grunntonene kan jeg boltre meg desto mer i tilbehør og detaljer ellers...

Dermed tok jeg sjansen på å ta turen til fargehandelen og der kjøpte jeg maling, heftgrunn og alt som følger med  (radio og kaffe!) for over 4000 kroner (det blir maling til to store stuer med karmer, dører og alt + et kjempstort soverom + hele kjøkkenet med stort og smått...

Jeg kjøpte radio til 39 kroner! Den fungerer utmerket - radio er viktig for at jeg skal få gjort noe som helst! Og etter å ha skaffet meg det meste som finnes av malesaker - og kaffe - følte jeg meg endelig rustet til å gå igang!

Det gamle kjøkkenet ble det en eller gang på nittitallet malt med to stygge blåfarger både på det gamle panelet og på skap, dører... og det meste - så her var det bare å gå igang med heftgrunn og godt mot (det er høyt under taket!!)

Så siden jeg i dag følte meg både sterkere og friskere enn i går (da var jeg slett ikke i form!) - har jeg i dag brukt mange timer på teiping, pussing og grunning av kjøkkenet - og det føles godt og endelig være i gang!
De fargene jeg har valgt er en lys eggeskallfarge til vegger og lister - og en litt mer spennende mørk kalt "Marakesh" til speilene på dørene til kjøkkenet. Det blir lys farge på stueveggene også - men der skal jeg ha en litt mørkere "moccafarge" på karmene. På soverommet blir det "vanilje" på 3 vegger - og den siste (bak sengeryggen) blir lysegrønn (som håpet!)

Jeg har en tendens til å glemme å spise når jeg blir ivrig... da er dette en meny som varer lenge: kokte egg, avokado, røyklaks, proteinbar, vann og kaffe! :) Bok leses i pausene! Radio mens jeg jobber!

OK - dette blir sikkert ikke "helt etter boka", men slik jeg følte det nå var det viktig å komme igang med NOE - for hvis jeg skal være "for nøye" så kommer jeg aldri i mål...
Noen ting kan jeg også ta etterhvert, men de store flatene -  og gulvene MÅ jeg nesten ta før jeg flytter i juni - så da så!

Godt å ikke være vankelmodig lenger...
- men bare modig
- for en dag iallefall! ;)

Spørsmål, spørsmål, spørsmål...

Hvordan sliper man egentlig et gulv? Kan man slipe dette gulvet - eller er det for store gliper mellom plankene - er bordene tykke nok - og hva putter man i sprekkene...? Kommer jeg til å sove godt på dette soverommet - og hvordan skal jeg klare alt dette alene???

Går det an å lage gull av disse "gråsteinene"? Dette må jeg undersøke nærmere!

For første gang på mange, mange år våknet jeg alene i det store huset i Tønsberg og merket med en gang at natten hadde fylt hodet mitt med fler spørsmål enn svar.
Derfor bestemte jeg med en gang jeg våknet om å ta en tur opp i den tomme leiligheten som snart skal bli mitt nye hjem for å gjøre min første yoga- og meditasjonsøkt i de rommene jeg skal bo i (kanskje resten av livet!)...

Et godt sted å gjøre yoga og meditere!

Denne starten på dagen ga meg god følelse - og nå vet jeg at jeg kjenner ro og trygghet i rommene - men alle spørsmålene blir jo slett ikke borte likevel...

Tror jeg ser den opprinnelige kjøkkenfargen inne i skapene her!

I tillegg til de helt praktiske spørsmålene undrer jeg meg også over hva det kom av at min bestefar  kjøpte denne gården for ca 10.000 kroner på begynnelsen av 1900-tallet... (han het Georg Olsen Walløe og var møbelsnekker og ungkar på den tiden.) Dette kan jeg jo spørre mamma og pappa om når de kommer fra ferie... Men hva bestefar Georg tenkte, og hvordan han finansierte dette på den tiden, det er det ikke sikkert de vet noe om heller..?

Etter en kort meditasjon bevilget jeg meg en kaffekopp i vinduskarmen
 mens jeg vurderte det jeg skal gå løs på...

På toppen av denne helt konkrete utfordringen i min egen lille leilighet her merker jeg at det også kommer opp en masse tilleggspørsmål i hodet mitt om hvordan det skal gå med all denne bygningsmassen i framtida... Før har jeg ikke forholdt meg til "arva" i det hele tatt, men nå må jeg si at jeg rynker på pannen over alle de råtne plankene jeg ser, all malingen som flekker av på utsiden, og de mosegrodde takplatene...
Mye å ta fatt på med andre ord...
Og at det er spennende er i alle fall sikkert! :)

Mye å tenke på, men mange detaljer - som denne gamle ovnen - gir grunn til optimisme!

Kaos!

Akkurat nå står det meste på hodet... Det er hybelkaniner og tull og rot i de fleste kroker.. jeg har sagt opp jobben min - og jeg aner ikke hvordan eller når jeg skal legge ut rekkehuset mitt for salg...

Mye her må jeg rett og slett kvitte meg med innen kort tid!

Å pusse opp litt her og der, rydde og kaste og flytte litt og litt - samtidig som jeg forsøker å gjøre jobben min, være litt mormor, mor og flyttehjelper for resten av flokken også - går selvsagt litt ut over den indre roen min helt generelt...

Men mormors kakebokser og farmors kryddersett skal bli med tilbake, selvsagt!

Og når det stormer som verst... Da gjelder det å sette av tid til å gjøre ingenting! Virkelig!

Så da setter jeg meg ned midt i rotet og tenker over hvor heldig jeg er som skal ut i det spennende eventyret det er å ikke ane hva jeg skal jobbe med neste år! Ikke vet jeg hvordan jeg skal få solgt rekkehuset, flytta og rydda alt sammen og kommet meg helskinnet gjennom en skoleavslutning i 7.klasse samtidig heller! Men er man frisk og sterk - slik jeg er så heldig å være - så er det er faktisk både spennende og herlig å leve når man har litt utfordringer å bale med!

Og etterpå så skal jeg jo til og med få lov til å være masse sammen med en stor del av flokken min i den byen jeg kommer fra! DET føles trygt og bra! Og du verden for en flott flokk jeg har! <3

Snart ett år siden..! Vakre, lille M. - som er nyfødt på dette bildet - har faktisk ettårsdag akkurat i dag!

Det jeg skal legge bak meg...

Jeg kjenner at jeg er veldig glad i rekkehuset mitt. I rotet - og energien - og nærheten til skogen. Jeg er ikke i tvil om at jeg nå ønsker å legge dette bak meg og starte på noe nytt - men noen deler av denne prosessen er så klart både slitsomme og litt urovekkende...

Jeg har hatt noe unikt i dette hjemmet også - noe som er MEG...

Det er selvsagt er minst like mye "meg" dit jeg kommer, men det som ligger som en liten irriterende tagg nå før jeg skal gå i gang med å ta kontakt med megler for å legge ut huset for salg er at jeg vet akkurat hva en hver eiendomsmegler kommer til å si...!
De kommer til å si: Kvitt deg med all dritten, mal veggene hvite, rydd høyt og lavt og fjern alle bilder og personlige eiendeler. Og av en eller annen grunn provoserer dette meg allerede før jeg har hørt det!!!
Fordi jeg elsker alle tingene mine., jeg elsker rotet, minnene og den grønne veggen på soverommet...!
Men i det øyeblikket en megler skal forholde seg til dette er alt plutselig redusert til patetisk rot og ekle personlige eiendeler...
Å legge ut det som har vært ditt fristed og hjem i over 20 år for salg er dermed plutselig en offentlig bekjennelse av hva du har levd med og hatt det bra med i såå lang tid. Det føles avslørende.. og litt trist også...

Her gjelder det jo egentlig bare å rydde - og lysne opp litt, da...

...Så nå er stua blitt "fransk grå" og litt mer "streit"...og kjedelig?...

Ellers er det fortsatt både rart, rotete.. og litt annerledes, kanskje... men jeg elsker energien i huset mitt!

Men jeg kjenner at det på en måte skal bli godt også å måtte rydde seg ut herfra. Det å gå igjennom alt jeg har - og velge ut bare det høyst nødvendigste - gir en følelse av ro og renselse. Det å kvitte meg med det som bare ligger og er til overs - og gi bort og selge det jeg ikke trenger, velge ut det jeg ikke kan unnvære til leiligheten i Tønsberg - for så å legge det jeg likevel ikke klarer å kvitte meg med på lageret der ( til kommende generasjoner...?! ;) føles godt og riktig! Alt i alt blir sikkert en god og nødvendig prosess!
Som jeg i bunn og grunn er litt utålmodig etter å komme igang med nå...

Derfor er det faktisk deilig at vi nå har tippet inn i 2014!

Jeg har allerede ryddet et loftsrom i Tønsberg, kjørt ned noen kasser med ting - og startet ryddeprosessen før visning... Det føles også greit - selv om jeg ikke kommer til å fjerne alle "spor av levd liv" før jeg tar kontakt med eiendomsmegleren...
Når jeg ser på loftet og i bodene tenker jeg derimot at ALLE burde flytte en gang i blant... Jaja...
Mye å ta tak i - men nå er jeg faktisk i gang!

Usminka frukt!

Det ble rikelige anledninger til "mindfulness" mens jeg var i Gambia. Vi besøkte ikke krokodillene, så ikke apeparken - og vi tok heller ikke noe båtcruise oppover Gambiafloden... 

Vi gjorde veldig lite av de vanlige "go see" man kan gjøre Gambia... heldigvis! Derimot fikk jeg masse tid til bare å sitte og observere - og tid til å spise en grapefrukt sakte, sakte mens jeg tenkte på dem som hadde dyrket den!

Helt enkelt - og helt ekte!

Og denne gangen visste jeg faktisk litt om de som HADDE dyrket denne grapfrukten. Det var familien til Binta - en nabo fra Bakau - som datteren min har kjent siden hun var en ganske liten jente...
Det som skjedde var at vi satt hjemme på gårdsplassen hos min datters venninne og "husvert" i Gambia fra 2008, Begay, da en sjenert ungjente plutselig kom strenende inn gjennom porten med en pose i hendene - uten et ord plasserte hun denne posen i fanget til min datter, smilte kort - og fortsatte i samme fart inn i husets mørke kroker.. Vi kikket ned i posen og der lå et knippe unnselig utseende grapefrukter...

De aller fleste har et eller annet frukttre på gårdsplassen - hos Begay er det bananer...

Et par dager senere tar jeg altså fram en av disse usminkede fruktene en tidlig morgentime mens jeg ser solen stige over Gambias røde jord - og så setter jeg kniven i skallet... Allerede da opplever jeg noe spesielt - en sprut av saft fra skall og frukt vitner om noe ekte, noe frisk, noe uventet...
For dette er ikke en frukt som har blitt plukket mens den var umoden og hard, men tvert imot en solmoden, økologisk og håndplukket frukt fra naboen i Bakau...
En frukt som kanskje ser litt kjedelig ut, men som smaker slik frukt egentlig skal smake - og mens jeg sitter der - og plukker steiner og skinn og deler bit for bit av den hverdagslige, enkle frukten mens jeg spiser langsomt og smaker hver minste trevl - tenker jeg at denne frukten kommer fra det treet som Bintas familie har i sin hage i den røde jorden inne i Bakau. De har sådd, passet på, vannet og gjødslet - de har stelt og ventet - og så - var fruktene klare for plukking - og akkurat da - akkurat i det rette øyeblikket var vi på dette stedet - og fruktene ble en etter en hentet løs fra grenen for hånd og puttet ned i denne posen og gitt oss - med en enkel gest - ikke noe "fuss" der, nei...
Det tenkte jeg på mens jeg spiste denne enkle frukten.
Og DET er å være tilstede i det man gjør!
Det er mindfulness!

I Gambia kan du finne økologisk og usminka mat til salgs på de fleste gatehjørner...

Mye av den frukten og de grønnsakene vi blir presentert for i butikkene her hjemme er sminket for å passe inn i det forbrukerne ønsker å SE i fruktdisken. ..(bokstavelig talt! Det ER sant!) I Gambia serveres det usminket frukt, kortreist mat - og ikke noen sprøytemidler finnes det der heller (for det har de ikke råd til!).. Og det MERKES! Ikke når du ser på maten... Men når du spiser den!!!

SÅ: Mens jeg satt på terrassen denne morgenen og nøt den nevnte grapefrukten kom det attpåtil en bonde med en trillebår med diverse grønnsaker på - og henvendte seg i restauranten nedenunder. Han brukte en liten vekt og veide opp en passelig mengde skitne, nyplukkede poteter som han deretter overleverte kjøkkenet. Det kaller jeg kortreist! Jeg blir helt rørt når jeg ser det.. det er så enkelt, så liketil - og så RIKTIG!

Slik leveres grønnsakene til restaurantene i den travleste turistgaten i Senegambia!

Dette var NOE av det spektakulære jeg opplevde i Gambia...
Simple as that!

Slipp ut magen og pust...!

Nå kommer den første oppsummeringen fra Afrika... Og det aller første jeg vil dele her handler faktisk om Norge, Europa - eller kanskje hele den vestlige verden: Det er skremmende hvor lite vi vestlige mennesker tillater oss å slippe ut magen! Denne observasjonen er en viktig påminner for meg selv - både som kvinne, som yoga- og meditasjonsutøver - og som et fritt menneske generelt!

Uansett klesdrakt eller kroppsfasong - på tide å slippe ut magen og rette seg opp i ryggen!

For det som skjer når man kommer til et nytt land og nye opplevelser er jo at man ser seg selv og sitt eget på en ny måte... Man sammenligner og ser likheter og forskjeller - unansett om man vil det eller ikke! Fra mitt ståsted som observatør i Gambia er det mye å si om kultur, fokus, tilstdedeværelse og gjestfrihet - men det jeg vil fokusere på aller, aller først er TILLATELSEN TIL Å VÆRE DEN MAN ER - rent kroppslig!

Når jeg registrerer kroppsholdningen til både kvinner og menn i Gambia får jeg et motsatt bilde inni hodet mitt av vestlige mennesker - og jeg får en følelse av at selv unge, tynne jenter går rundt og holder inn magen konstant og hele tiden her hjemme!
Vel er vakre mennesker verdsatt - og folk pynter seg mer i Gambia enn jeg har sett noe annet sted - men INGEN trekker skulderne inn foran kroppen, holder inn magen - eller skjuler seg på noen måte bare fordi de ikke er helt unge, slanke eller er kledd i siste skrik..! Kanskje hjelper det på at de aller fleste der vet hvordan de skal bære et stort fruktfat på hodet mens de har en bøtte vann i hver hånd og en unge på ryggen???

Vel hjemme igjen blir altså dette den første og viktigste huskeregelen som jeg skal ta med meg inn i hverdagen i 2014:

Uansett om jeg har en dårlig dag skal jeg fra nå av forsøke å slippe ut magen, rette meg opp, være meg selv - og la det stå til.
Og dermed kommer den aller beste medisinen nærmest av seg selv:
Jeg puster med magen..!
...DET oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også!
Ikke bare er det sunt - det er gratis også!!!

Godt Nytt År! :)

Blir det fortsatt sånn? Eller blir det helt annerledes???

Om et par uker reiser jeg for å tilbringe julen sammen med min datters familie i Gambia... På forhånd har jeg gjort meg noen tanker om hvordan dette møtet vil bli... Det blir spennende å se om noen av disse tankene stemmer!

Siden det nå er vinter og snø her er det liksom enda vanskeligere
å forestille seg hvordan det vil bli å tilbringe jula i Afrika!

Allerede første gangen jeg fikk begeistrede beskrivelser fra Vest-Afrika og Gambia av min forelskede datter festet det seg noen bilder i hodet mitt om hva jeg skal komme til å møte der om kun kort  tid.

Jeg selv har jo brukt mye tid på å finne ut hva som er viktig i mitt liv - og jeg har en følelse av at mye av den tilstedeværelsen vi her i vesten kjemper så hardt for å oppnå alltid har vært en selvfølge i mange av de landene vi ofte ser på som "utviklingsland".
Jeg vet ikke om dette er riktig,  men jeg har fått inntrykk av at folk i land som lever mer fra hånd til munn - også lever litt mer i nuet også i sitt tankesett.

Selv om vi ikke på noen måte skal romantisere "det enkle liv" når det enkle livet ikke er selvvalgt, men et resultat av dårlig økonomistyring og arbeidsledighet, kan vi vel tillate oss å se på tankesettet til folk som lever så pass enkelt som en ressurs vi har mye å lære av?

Etter hva jeg har forstått er TID en ressurs de fleste gambiere har flust av. Derfor kan det å lage en kanne te - eller det å gå å hilse på naboen - være en aktivitet for hele ettermiddagen. Og da skal man ikke "rushe" videre fordi man skal på en annen aktivitet eller besøke noen andre! Nei: Hver aktivitet og hvert menneske skal få den tiden og respekten de fortjener...

Å ikke bekymre seg for dagen i morgen eller snakke om snøen som falt i fjor, men glede seg over der du er akkurat nå - om du er mett og omkranset av folk du liker - burde være noe vi alle satte mer pris på enn det vi faktisk gjør til daglig! Og dette er noe av det jeg tror de kanskje er litt flinkere til dit jeg skal...
...Så får vi se om jeg har rett - og hvilke andre oppdagelser og overraskelser jeg får underveis...

Jeg er åpen og skal ta meg tid til å lytte, lukte og se etter hva jeg kan lære av livet der iallefall!