Kjære, skrukkete medborgere...

I dag var det særlig to nyhetssaker som fanget min interesse. Den ene handlet om at det i flere sentralafrikanske land fortsatt er vanlig å forfølge og drepe unge jenter under påskudd av at de er hekser, besatte og bringer ulykke. Den andre handlet om at fler og fler norske kvinner over 60 får utført kosmetiske operasjoner for å se unge og spretne ut til de dør i 120års alderen...

Begynner du å bli stygg? Kjøp en diger, morsom og gjerne j.. dyr hatt!
Her en billig solhatt i påvente av noe bedre...

For å ta det siste først: Jeg vet at huden begynner å løsne fra skjellettet mer og mer - og at puppene blir lange istedetfor runde... Men kjære, vakre, gamle kvinner: Ikke gjør det!
Det er skremmende med gamle tanter med struttepupper! Det er skummelt med bestemødre med flatstrukne ansikter!!! Barna blir redde! Det er noe som ikke stemmer!!! Det er falskt, oppskrytt og ikke motiverende...
Til de som vurderer slike operasjoner kun av kosmetiske årsaker vil jeg si dette:
Tenk på noe hyggelig i stedet!
Gjør noe du synes er gøy! Selv gikk jeg nettopp en tur i øsende regn! Jeg blei forferdelig våt! Og inspirert! Og det blir man IKKE skrukkete av (kun forbigående iallefall!)!
Ta deg ei bolle! Drikk et stort glass med vann!
Se på utsikten og tenk over innsikten - istedetfor å se i speilet...
Kjøp en diger hatt for noen av pengene du vurderte å bruke på plastisk kirurgi - og send resten til dem som forsøker å ta vare på de jentene som blir jaget som hekser - for eksempel i Kongo.

Spis, drikk, elsk og vær daglig takknemlig for at du har dine egne tenner!
Vi har ingen anelse om hvor mye ubehag og plunder som fulgte med å måtte bruke gebiss
 - og problemet eksisterer omtrent ikke lenger i vår del av verden!!!

Så til det med heksejakt:
Jeg tenker med gru på hvordan jeg selv kunne blitt utpekt som som heks i min ungdom dersom jeg hadde vært født i en mer overtroisk tid. Med utseende som en taterbytting gikk jeg rundt i min relativt blonde "potetfamilie" som en vandrende spydighetsmaskin - og ikke nok med det: Mamman min var ikke frisk en eneste dag etter at jeg kom til verden! Muligens hadde de tatt "flyte eller synke-trikset" på meg - og brent meg dersom jeg ikke druknet med det samme...

Så derfor til mine medsøstre og brødre; dersom du likevel ikke klarer å være takknemlig for dine friske nyrer og billige lesebriller: Tenk over alt det andre helt fantastiske som vi tar som en selvfølge i dag: Vi har nesten alle som en i dette landet våre egne tenner når vi dør! Jippi! Vi kan spise biff på gamlehjemmet!!!
Dessuten: Inkontinens er noe man kan gjøre noe med! De gamle BEHØVER ikke lukte tiss lenger!!!

Vi kan seile inn i solnedgangen med blafrende grått hår... uten at gebisset blir tatt av vinden!
Stakkars oss hvis vi glemmer å være takknemlig for det!
DA har vi tapt!
Da kan vi bare gå å legge oss i pennalet!

Jippi: Jeg har menneskefasong - og kler komfortable sko ! ;)

At jeg har en kropp som passer inn i mine egne klær er en god målestokk på om jeg har det bra. At jeg i tillegg har funnet ut hva jeg bør gjøre og hvordan jeg best kan kle meg uten å plages (eller plage andre) - med noe som helst som kan snevre inn gleden over denne årstiden - er helt vesentlig for meg!

Ikke bare gode - men pene også - og hvorfor i alle dager skal vi egentlig lide for skjønnheten???

Jeg har tidligere lagt vekt på min takknemlighet over at jeg har en kropp som kan brukes! Jeg er daglig rett og slett glad for at jeg kan stå opp av senga, tøye meg både høyt og lavt, løfte og bære og drive på - uten å ha noe særlig vondt noe sted! Verd å glede seg over i seg selv!!! At kroppen i tillegg skal være en fryd for øyet må jeg nok etterhver ha et litt mer avslappet forhold til, synes jeg...

Og her vil jeg komme med noen trøstens ord: Det er i grunnen veldig, veldig få dager jeg føler behov for å trekke i bikini i andre menneskers nærvær i løpet av et år (og i disse få tilfellene ligger jeg for det meste ganske stille på et svaberg - og bekymrer meg ikke over så mye i det hele tatt)!

I tillegg kommer flere forsonende fakta: Det er mest vanlig (ihverfall her hos meg) å kle av seg sammen med folk som allerede er glad i deg... Og i slike tilfeller er det faktisk svært, svært sjelden at vedkommende har noen å sammenligne deg med!!! Juhu! :)

Dessuten finnes det utrolig mange tunikaer, knebukser, ledige gensere og kjolevarianter man kan ha på seg som framhever akkurat dine aller beste sider! Vis fram bena om de er fine – og vis fram rygg og skulderblad og liv dersom det er din forse!

Og hør: Du er nemlig ikke nødt til å sole magen hvis du heller ikke har tenkt å vise den fram offentlig! Dermed er jo fakta at du kan se fin ut både mens du soler deg med så mye du føler for å ha på deg – og når du vandrer rundt i det offentlige rom etter på...

SÅ: Ikke bry deg om at det er bilder av 18-åringer i bikini både her og der;  det er ikke sånn vi viser oss verken i selskap eller på jobben eller de fleste andre steder... Vi andre pleier faktisk å ha litt klær på til daglig! (Dessuten er de bare 18...OG datamanipulert!) Så ikke tenk mere på det!

Når det gjelder andre ukomfortable plagg har jeg også en grei regel: Gjør det vondt å ha på er det ikke noe å ha på! Og det inkluderer høyhælede sko og stringtruser!

Den gode nyheten for oss som har levd en stund er at det nå finnes utrolig mye bra klær, stæsj og fottøy med både komfort og elastikk!

Vi som har opplevd tenårene der vi måtte trekke på dongribuksa med kleshenger for deretter å måtte hjelpes opp i stående stilling av en god venninne (og selvsagt ikke en gang ville tenke tanken på å forsøke å sitte)... Vi bare fnyser når ungdommen nå til dags klager over trange bukser! FOR: Trange bukser nå til dags har stretch! Vi vet med vår dyrkjøpte erfaring fra 70-tallet at  det ikke en gang er snev av lidelse i å gå med trange bukser nå for tiden! Kanskje det er vi over 50 som er de eneste som virkelig vet å sette pris på disse nye, trange, men fleksible plaggene!?

Undertøy finnes jo dessuten også i deilige, usynlige men komfortable utgaver... Og ærlig talt: Hvor mange ganger har du opplevd at klærne har blitt revet av deg - slik at du angrer at de ikke matchet i det siste året... Ok?! Javel...! Ikke jeg !;)

Og: Jeg har funnet ut at det til og med produseres vakre, myke og deilige sko - som faktisk er så komfortable at de er som å gå med "fot i mose"! ;)

Så kan de som vil lide for skjønnheten bare holde på!

Det er ihverfall ikke noe for meg!

Ingen grunn til panikk...!

Her kommer et hemmelig råd - som jeg av og til også må minne meg selv om - men som jeg mer og mer klarer å leve etter...

Nei... Du behøver ikke ta sånn på vei...

For: Folk som vil deg vel ser ikke etter dine problemområder (det er det stort sett bare deg selv som gjør)... Derfor er det lurt å også ville seg selv vel. Tenk deg at du ser et menneske som sitter med et skamfullt uttrykk og raskt og uten glede stapper innpå deilig, fersk kake med smørkrem og jordbær på toppen... Du ser ikke kaken, men skammen og ugleden til denne personen!... Tenk deg et smilende, nytende menneske som spiser den samme kaken. Hun kan godt veie 100 kilo - men hvis hun ser ut som hun nyter kaka og gleder seg over livet så tenker du ikke annet enn at "det der ser godt ut - og at hun helt sikkert fortjener den deilige kaka"! Nemlig!

Tenk deg folk du liker.. Du ser alt det fine med dem - og leter ikke etter feil i det hele tatt! I de tilfellene du leter etter feil, eller tenker "jippi - hun har en vorte i nakken" da det er når dama heter Celina Middelfart -  eller hun er en riktig overlegen, ufyselig berte...
ELLER: Hun (eller han) har sagt, antydet eller signaliserer på mange forskjellige måter "AT HUN IKKE HAR FEIL"! For da blir vi skeptiske, nysgjerrigheten blir pirret - og dermed blir vi selvsagt ganske raskt ... på leting etter feil..! (At jeg nevner kvinner er tilfeldig eller bare fordi jeg er kvinne selv - dette er sikkert like vanlig blant menn!)
At jeg i tillegg nevner den vakre kvinnen med navn handler selvsagt bare om misunnelse (en dødssynd!) og hun er helt sikkert et vakkert, feilbarlig menneske på innsiden - som hennes venner (forhåpentlig) verdsetter som hun er - og mine tanker om henne spiller selvsagt absolutt ingen rolle - nettopp fordi jeg ikke kjenner henne - og slår bare tilbake på meg selv!

Det er jo bare jeg som blir stygg av slike tanker!

Nok om det for da kommer det geniale: Dersom du klarer å signalisere til omverdenen at du er et normalt menneske, med feil og mangler og du ærlig innrømmer at du ikke er perfekt,.. men at du forsøker å gjøre så godt du kan... Da vil folk akseptere deg som du er - og slett ikke lete etter dine feil! (For det er nemlig ikke noe spennende med dine mangler når du faktisk er klar over dem selv!)

NB: Dette gjelder også for dumme handlinger, husarbeid og interiør: Vi legger godviljen til! Dersom ikke folk signaliserer at de er perfekte og at deres hjem i tillegg er fullstendig plettfritt... Dette er de eneste tilfellene jeg kan være fristet til å lete etter støv eller rot - I alle andre tilfeller er vi slett ikke interessert i å sjekke slike ting når vi omgås andre!

Noen fysiske lover må vi bare godta som de er...

Så: Godta deg selv og andre med feil og mangler, og signaliser at du er klar over disse - og at du kan leve med dem. Gjør det du liker - og oppdag at du dermed får mer både tid og krefter til andre mer fornuftige ting. En vinn-vinn situasjon altså:
1. Du får det bedre med deg selv.
2. Andre oppfatter deg som et hyggelig og omgjengelig menneske med selvtilllit.
3. Du frigjør både tid og penger til å gjøre positive ting: Som å være sammen med gode folk, overskudd til noen som trenger din oppmerksomhet og feks til politisk engasjement!

I tillegg vil jeg anbefale å gjøre noe du synes er skikkelig gøy! For den som har det gøy kommer i flytsonen, finner opp nye ting og er mer kreative - noe som også kommer andre til gode!
Ergo: Ingen vits i å bruke tid og penger på å bekymre seg om sin egen navle...
Den er der den er allikevel.

Hvor ble det av "Volva"?

I vikingtida var det tradisjon og en selvfølge å respektere og lytte til gamle, kloke damer (og menn) - men hvordan står det til med respekten for "volvene" i vår tid???

OK... dette er ikke en gammel dame...
men det er en kvinne som har tenkt til å bli "ei god Volve" med åra !

Jeg skulle ofte ønske vi levde i et matriarkalsk samfunn. Et samfunn der bestemødre blir tilkalt når det virkelig gjelder! For hvem vet bedre enn damer som har levd en stund?... (kanskje menn som har levd en stund, da)

Uansett: Hvor er det blitt av "eldrerådene", "stammens eldste" - de som kjenner de uskrevne lovene, vet hvordan man skal takle en rullekake - og som faktisk har skifta mellom sommerdekk og vinterdekk minst 60 ganger på egenhånd!

Folk med hår på haka - enten de er kvinner eller menn. Folk som trenger lesebriller, men som når de først har fått dem på tar seg tilstrekkelig med god tid og tenker seg om før de kommer til en løsning. Og da skal det ofte være en løsning som ikke er voldelig, skadelig eller kortsiktig. Og akkurat det har jeg faktisk mye større tro på at folk som har levd en stund har evnene til...

Jeg drømmer meg noen ganger bort til dette lyttende matriarkalske samfunnet. Et sted der folk får mer og mer respekt jo eldre og mer gråhåret de blir. Et sted der stammens eldste kvinne sitter under et tre og stolt grer sine legghår med en liten børste mens hun gir råd og vink til den oppvoksende slekt...

Ei volve var i norrøn tro en kvinne som kunne spå om framtida og utøve seid. Selve fortelleren i eddadiktet Voluspå var faktisk ei mektig volve.
Som oftest var volva ei eldre kvinne. Hun reiste rundt, ofte sammen med ein flokk yngre folk... (!) Ei dyktig volve var fryktet og respektert, ble lyttet til - og tilkalt i viktige eller alvorlige situasjoner når folk trengte hjelp.

Ikke at jeg ønsker å spå om framtida - men har du levd en stund (og brukt litt tid på å lytte både innover og utover) har du etter hvert fått en ganske god intuisjon. Du kan litt om hva magefølelsen har å si deg - og du forstår mer om hva som kan bli konsekvensene av de aller fleste valg...

Så mitt forslag til verdens ledere er  å opprette lag av Volver og "Volvemenn" der resten av befolkningen kan komme å få råd og tips - både nasjonalt og internasjonalt...

Kanskje vi alle på denne måten heretter kunne unngå å gjøre de samme gamle tabbene igjen og igjen slik som vi har hatt en lei tendens til så langt?!...

Jeg melder meg i alle fall til tjeneste!

Om hagearbeid...

Eller: Arbeidslyst kom treng deg på - her skal du motstand finne...

Hva skjer`a?...ikke stort...!

Alle ordentlige voksne er så flinke til å ordne det fint rundt seg, synes jeg... Så jeg er nok ikke ordentlig voksen, jeg, da...

Jeg kan da brette opp armene og jobbe jeg og! Jeg kan legge gulv og snekre og pusse og male og til og med legge komplisert tapet heeelt alene... Men når det gjelder hagearbeid er jeg ganske skuffende...

Noen trodde at jeg var så flink fordi jeg klarte å dyrke noen små tomatbusker og hyppe noen erteblomster her et annet år - men saken er at det var bare PÅ TROSS AV alle mine manglende grønne fingre - ikke fordi det faller meg lett! Det faller meg nemlig tungt!

Det er kanskje fordi jeg heller sitter med en god bok - et titalls prøver som skal rettes (som jo heller ofte gir rød-fingre ;) eller fordi jeg heller løper en tur, stikker til en venn - eller spetter ut i skogen og setter meg på en stubbe istedet...

Ikke vet jeg  - men det å stulle og stelle i hagen har liksom aldri blitt min greie... Og nettopp derfor har jeg en plan! Et stort og buskete mål:
I ÅR SKAL DET SKJE!
I ÅR skal alt bli så mye bedre! I år skal jeg klippe plentustene! I år skal jeg rykke opp ugress og beskjære busker! I år skal jeg plante stauder i et ordentlig bed! Og i år skal jeg kjøpe ordentlige utemøbler!
Jeg skal forsøke å være en ordentlig voksen!
En som holder det i orden rundt seg og slipper luske duknakket inn forbi naboene mens jeg mumler "unnskyld, unnskyld, unnskyld" pga det svære ugresset som henger over skillegjerdet - eller høstløvet fra i fjor som flakser over fra min side og lager ugreie for dem... I år skal ALT bli så meget bedre...

Trur eg... ;)

Et liv ikke helt uten ubehag...

Noen ubehagelige spørsmål og følelser krever faktisk at vi gjør noe med dem... ikke bare skyver dem under teppet og lar dem ligge der til vi er «comfortably numb» både i hjerte og hjerne...

Helt ufrivillig lokker vi folk til oss med vår velstand og vår overflod... og vi vil ihvertfall ikke se dem!

En sak som gir meg ubehag er tiggere. Jeg innrømmer at jeg gir tiggere penger en gang i blant – men det gir meg ubehag bare å se folk sitte der – sammenkrøpet – eller bedende... Og det er like ubehagelig enten jeg gir dem noen slanter – eller ikke...

Ja, det er ubehagelig for meg! Men jeg klarer meg... For jeg behøver ikke å sitte på en kald bro hele dagen for å få noen slanter i koppen – eller legge meg til å sove ute under en presenning... Jeg trenger heller ikke rote i søpla etter tomflasker – eller spørre folk om noen småpenger... Og enten de er norske rusavhengige eller de er lykkesøkere fra andre land: De fortjener vel hvert eneste øre! Ikke en vill hest kunne få meg til å utsette meg selv for denne fornedrelsen for å «lure» penger ut av velfødde nordmenn!!!

Jeg selv har det utrolig behagelig – og jeg bidrar der jeg kan. Hvorfor blir jeg likevel så plaget av tanken på disse menneskene? Jeg snakker for eksempel om de menneskene som kommer til Oslo og som ikke blir tilbudt hverken en seng eller en do – og som likevel blir hetset for å ligge ute – og for gjøre fra seg i parkene... Og som nå skal vekkes og jages dersom de sover ute - slik at de ikke en gang skal få nattesøvnen sin... Akkurat det må vel rett og slett være tortur?!

Jeg tror det aller største ubehaget kommer av at jeg (i motsetning til en del andre?) har innsett at dette er folk, personligheter, homo sapiens, tenkende, følende og lidende mennesker som meg selv...

Jeg tror at jeg deler denne følelsen med alle som en eller annen gang har kommet tett på fremmede mennesker som enten er fra et fattig land, bor dårlig, ikke har råd til mat – eller har snakket med noen som en eller annen gang har vært nødt til å fortelle barna sine at de faktisk må legge seg sultne i dag og – fordi det BARE IKKE ER NOE MAT I HUSET! Vi kan kanskje holde ut tanken på å legge oss sultne selv en gang i blant – men det å skulle se på sitt eget lidende barn og vite at vi ikke en gang klarer å mette de vi er aller mest glad i er HJERTESKJÆRENDE! Og det er ikke særlig mye bedre å skulle leve med at man ikke kan tilby barna sine en seng, legebehandling - eller en trygg oppvekst eller utdannelse.

Alle som har møtt mennesker i en slik situasjon – et eller annet sted i ett eller annet land blir alltid slått av nettopp dette: Dette er jo mennesker! Det er folk som deg og meg – som opplever dette!

Bare vanlige mennesker - som ikke har vært så heldige å bli født under en like heldig stjerne som meg – men som derimot har havnet i en situasjon, i et liv, i en familie der det ikke var en eneste sjans – en eneste utvei annet enn kanskje EN lokkende bakdør: Det å satse alt og forsøke noe helt nytt – noe grensesprengende og sikkert skremmende: Å reise for sine siste innsparte midler til et land der det kanskje kan være håp om å tjene noen hardt tiltrengte grunker...

Hvis du ble rammet av sult, arbeidsledighet og nød – hvem ville du helst vært: Den som stille ble sittende å se på at familien skrumpet inn foran øynene dine – eller den som satset alt, kanskje satte deg på en buss og reiste til et land for å se om det kunne være en bitteliten mulighet for å tenne et håp i noens øyne...?

Jeg vet ikke selv hva jeg ville ha gjort - men jeg håper at jeg hadde brukt min siste rest av initiativ til å gjøre noe aktivt...

Når overarmene overtar fokus...

Bildet er beskåret og mine overarmer er allerede på et tidlig tidspunkt "kuttet" vekk - av meg selv... før jeg fant ut at jeg skulle skrive om dem... Jeg har altså allerede forsøkt å redigere dem ut av livet mitt... og hvorfor følte jeg behov for det???

Dette er et innlegg på en blogg jeg håper skal inneholde oppbyggelig, feministisk, humørfylt skråblikk på det å være menneske - fra et meeeget gjennomsnittlig ekspemplar av arten...

Generelt mener jeg at det å være menneske i seg selv er et utfordrende stykke arbeid. Hver dag er vi ett hjerteslag nærmere døden! Men det gjelder å kunne leve (ikke dø langsomt og deprimert) med dette "memento mori" i bakhodet!
For meg handler livet først og fremst å kunne holde ut med meg selv på best mulig måte - slik at jeg skal bli mer utholdelig for mine nærmeste - og for verden!

På mange måter regner jeg meg selv i overkant reflektert, trygg og realitetsorientert.
Derfor kan jeg bli både oppgitt og betenkt over meg selv og mine egne reaksjoner på slike konkrete bevis på nettopp dette at klokken tikker, huden løsner og at tiden renner ut!

17 mai tilbrakte jeg flere deilige timer i vårsola sammen med mine flotte barn og enda flottere barnebarn - og selvsagt ble det tatt bilder (våre liv er grundig dokumentert - lurer på hva ettertiden vil gjøre med all denne informasjonen!?). Og når jeg sitter på toget hjem og ser på de koselige bildene er det EN TING som tar all min oppmerksomhet: At overarmene mine ser ut som en sumobryters!
Hjelp! Mamma og lubne tanter og alle tanters tanter og bestemødre skal ha slike armer...Men JEG???!

Og hvorfor er dette en erkjennelse som er så tung å svelge?
Hvem har sagt at dette er så inn i hampen skammelig, grotesk og grusomt som jeg føler at det er der jeg sitter og gremmer meg på toget???
Vi bortskjemte og mette i vår del av verden lider alle (hver dag!) under denne trange normen for hvordan vi skal se ut i dette århundret. Det finnes til og med ganske trange normer for hvordan en middelaldrende kvinne som forsørger seg selv, har både hus og barnebarn og ikke plager noen (iallefall ikke veldig mange) bør se ut! Det er rett og slett ikke lenger tillatt å være fornøyd med å se ut som en mormor! Men hvorfor er det så sørgelig å se at huden løsner - og hvorfor er det er så vanskelig å skulle forsone seg med? Jo; fordi noen har fortalt oss det!

Det er absolutt ikke fordi disse armene ikke fungerer! For det gjør de!!!

Og det er igrunnen det jeg ønsker å formidle til meg selv - og alle andre som skulle ha et lignende "problem" i dag: Disse armene fungerer utmerket! De fungerer til å lage meg en fantastisk kaffekopp! De fungerer til å skrive det jeg vil! De fungerer til å ta meg opp på den høyeste fjelltopp - for den er så bratt at jeg må dra meg opp etter armene, faktisk! De fungerer til å padle med, de fungerer til å ro! De fungerer til å legge gulv - og til å bære stein! De lager mat og grer mitt (fortsatt) tykke hår -  og innimellom fungerer de til og med til å vaske hus og vinduer og til å rydde! MEN: Aller viktigst av alt : De fungerer til å holde rundt og klemme de jeg er aller mest glad i  - og jeg klarer å løfte og bære å holde mitt kjære barnebarn med dem! Så det så ! Hengearmer eller ikke: De er mine - og jeg er glad i dem!